Overraskende nok ble det litt stress rett før vi skulle til å dra for å rekke et tidlig nok flytog. Likevel kom vi oss avgårde med Oma Ingris hjelp og rakk til og med et tidilgere flytog enn antatt (det var forsinkelser i togtrafikken). Det ble fullt på flytoget etterhvert og vi antok at det var en god indikasjon på hvor mye folk det skulle være på Gardermoen.
Vi hadde en god del baggasje med oss og ble derfor blandt de siste som gikk ut av det stapp fulle flytoget. Køen til rulletrappene var veldig lang, men her fant vi en liten perle av effektivitet. Ved å ta heisen opp til andre etasje (det var forøvrig liten kø til heisen) gikk vi rett på etpar self-service-stasjoner med kun 2-3 reisende i kø. Riktig nok var det en gjeng unge vestkant-damer som var velsignet med noe under gjennomsnittet forståelse for bestillingssystemet på self-service-stasjoner, så det tok litt ekstra tid før de ble ferdige. Uansett sparte vi mye tid på både å unngå rulletrappene og køene ved de andre selv-service-stasjonene.
Vel sjekket inn, dog med en advarsel om at flyet var overbooket, satte vi kurs for baggage-drop. Der hadde de fått "pekere", hvis eneste oppgave var å sende de som sto først i køen til nærmeste ledige skranke. Det var veldig veldig effektivt. Hvor mange gang har man ikke stått litt bak i køen og sett de framste stå og kope og ikke legge merke til betjening som forsøker å vinke de fram. Peke-mannen gjorde en god jobb. Inne i køen gjorde Ines klar passene: Ines, Sara og ... Fredrik?! Whuuut? Jeg føler at på dette punkt i historien er det riktig å fortelle at Fredrik er hjemme med Oma Ingri og Opa Bjørnar i Lommedalen. Han er ikke ute å reiser, og har således svært begrenset behov for et pass på Gardermoen. Jeg derimot, Andreas Øverland, har et slags behov for pass når jeg skal ut å reise i den vide verden.
Som vanlig i slike situasjoner ringte vi reise-rednings-sentralen i Lommedalen. De yter utmerket service og prisen er kun sarkastisk mobbing i lang tid framover. De satte umiddelbart igang en pass-rednings-aksjon. Denne ble imidlertid avblåst kort tid senere, da mannen i baggage-drop forsikret oss om at pass ikke var nødvendig i Tyskland. Det gjenstår å se om jeg overlever uten pass når vi krysser grensene på vei til Italia.
Etter denne litt over normalt spennende baggage-droppen ble vi effektivt "pekt" gjennom sikkerhetskontrollen som tross en godt befolket Gardermoen gikk veldig raskt. Fotosekken min ble som vanlig plukket ut til ekstra bombesjekk, men det gikk fort og greit. Det gjemte seg ingen bomber under uskarp-linsene mine!
Vi soste litt rundt i utlands-terminalen og var klare ved gaten i god tid. Det ble ropt opp på anlegget at de søkte passagerer som kunne ta en annen rute til Munchen etter som dette flyet var overbooket. Ines likte ideen på å gå i pluss på reisekostnadene, så vi meldte oss til tjeneste. For 250 euro til hver av oss tre, fikk vi en en times senere avgang med en behagelig pitstop i Frankfurt. Der fikk vi benyttet toalett i menneskelig størrelse samt kjøpt litt juice og kaffe og et aldri så lite fotoblad (SCHWARZWEISS - DAS MAGAZIN FÜR FOTOGRAFIE). Etter at kaffen var drukket opp, ruslet vi ombord på samme fly som vi kom med, via samme gate, videre til Munchen.
Bagasjen hadde greid sin kompliserte reise. Den hadde tross alt vært inn og ut av fly tre ganger, mens vi bare hadde benyttet ett og samme fly. Vi fikk oss raskt en taxi fra flyplassen, sjekket inn på hotellet, og dro ut på gresk restaurant hvor Sara sovnet etter en god
